Sammen om å overleve

Alle familier har en historie som gir felles identitet – noe å være stolt av. Dette er min families hilstore om en kapteins person og bragd.

Tidlig morgen 18. oktober. 1936 legger kaptein Arne Andersen min oldefar, og mannskapet ut fra bryggen i Bergen. Målet var Immingham England, skipet Stromboli var fullastet med klippfisk og papirruller. Det var meldt orkanstorm over Nordsjøen så kapteinen var forberedt på en turbulent tur.

Orkanen traff Stromboli kraftig kl. 07.50, 100 mil vest for Skudeneshavn. Den kom fra nordvest og blåste opp havet til uvanlig store bølger. Orkanen brettet seg over båten. Baugen bøyde seg og flere av naglene ble tvunget ut av skroget. Havet la seg over Stromboli og knuste seks dører i dekkshusene i et enkelt skyll. Glasset inn mot salongen ble knust, vannet strømmet inn og fylte hele rommet. Det var klart at skipet ikke kunne klare å holde kurs. Kaptein og mannskap kjempet for å holde skipet stødig under orkanen. I motsetning til deg og meg var mannskapet vandt til å håndtere orkaner som denne.

Men så kl. 11.00 inntraff det som endret situasjonen fra uværshåndtering til unntakstilstand. På grunn av orkanen og dens ødeleggelser var det kommet vrakrester i propellene, og dette resulterte i at flere av bladene ble revet av. Skipet var ille ute. De drev uten styring i voldsomme bølger som kastet skipet ustyrlig rundt. Vann skylte over det nå utette skroget. Mannskapet forsøkte å få opp baugen mot vinden ved og heise opp en trosse. Dette var ikke nok til at det ga noen effekt.

Driver på toppen av bølgene

Det var i dette øyeblikk kapteinen fikk ideen om å heise opp et seil av presenninger. Maskinisten ble kalt opp på dekk for å se muligheten for å styre skipet i vinden. Han hadde merket at skipet ga litt mer når de drev på toppen av bølgene. Dermed var kapteinen rask med å samle alle om bord for å heise opp et råseil i den fremste masten. En presenning som i utgangspunktet sikret luken over lasten kom til nytte som seil med hjelp av noen tunge planker som stabil tyngde, noe sjøfolk kaller for rær. Seilet ble ikke stort bare 30 cm i bredden og litt over to meter i høyden. Men den gjorde sin nytte. Med samkjøring av maskinen klarte de å navigere skipet i en fart på en knop. Utfordringen var nå det var om – og gjøre og komme seg i le av Norge.

Mannskapet jobbet hele natten for å komme seg inn mot land. Ute på formiddagen 19. oktober løyet vinden. Kapteinen så at de trengte mer vindkrafts og firte ned presenningen. De fikk koblet sammen to presenninger til et stort seil. Rundt klokken 11.00 møtte Stromboli på deres eget rederis skip Borgholm, som fikk rapportert stillingen til Stromboli. Siden skipet selv ikke hadde radio for å gi beskjed.

Vinden og været holdt ut dagen, slik at Stromboli med Kaptein og mannskap kom seg inntil land med en fart på fire knop. Utpå kvelden kunne mannskapet puste lettet ut. Båten var fortøyd i Kristiansand, og utenom de ytre skadene var lasten nesten urørt.

Ydmyk kaptein

Oldefar var alltid ydmyk overfor sitt mannskap. Selv om han fikk Kongens fortjenestemedalje i gull 9. desember for denne dåden. Var hans bragd å komme i havn med et slitent men fulltallig mannskap. I tillegg hadde ikke skipet betydelige skader, avisene kalte de for bagateller, sett i lys av denne voldsomme orkanen.

Lærdommen

Oldefar har vist oss at vi aldri skal gi opp. Møter du problemer, skal du snu deg om og der vil du finne en annen vei. Historien og oldefar har formet enn familie som kan stå oppreist gjennom stormer i hverdagen. Farmor ga meg et råd før hun gikk bort, som var bunnet i denne historien om hennes far og Stromboli.

 

– Livet handler om hvordan du takler plan B. Klarer du denne kunsten, vil du oppnå den suksessen du ønsker.

 

 

 

 

Kilde:

Tidens Tegn 1936